Skaffardalshelelren ligg på vegen frå Sunnmork i brekka ned mot Hatleskog.
Holer og hellerar som denne har gitt livd og ly for farande folk i tusenvis av år. Utstyrte med ein pose av reinsdyrskinn, kunne dei finna tørt leie under helleren og få varme i skrotten.
Folk som jakta i heiane kunne ofte bli overraska av uver, snø og sterk vind. Då var det livsviktig å ha kunnskap om hellerar og holer rundt i fjellheimen. Mange stader har hellerane blitt brukte heilt opp til vår tid i samband med villreinjakta. Under hellerane la dei frå seg kjøtbører som dei ikkje vann å bera med seg i første omgang.I eldre tider knytte det seg ofte segn og soger til hellerane. Her hadde dei underjordiske inngangen til sitt rike, blei det sagt. Somme stader blir det fortalt om fredlause som slår seg til i hellerar.
Her under Skaffardalshelleren blei det i 1796..... fødd eit jentebarn. Jon Moe fortel om det i boka "Pilt-Ola". Det var mor hans som fødde søstera Johanna på veg heim frå Sunnmork.
Slik fortel Jon Moe:
Dei bergar seg innåt fjellet som heng ut over bjørkelia og har namnet Skaffardalshelleren, det er ope og så høgt under taket som i ei kyrkje. Og har dei ikkje vore her før og søkt ly ei rådlaus stund? På ein eller annan vegen til og frå Songedalen har dei beint fram budd her mellom lauv og berg.
Innom sløret av tett fallande dropar, godt inne i lognaste kråa der steinen er lysande gul-grøn og taket er sota av bål som brann, men ikkje kan tennast no, kjem Johanna til.
I kveldinga blir mor og barn berga til Hatleskog på kjelke, Ola renner heim til Bakken - der og her og alle stader har ein mann noko å koma i hug.
På Bakken kan du finna fleire spor etter familien til Pilt-Ola, og lesa om hans eventyrlege liv. Og ser du nøye etter i den gamle spegelen, som han sjølv kom med til Lysefjorden, trur me så visst du skimtar dei stiga fram, rett ut or veggen. Då må du vera klar til å ta imot dei og lyda.....
God tur vidare - på leiting etter spor av levd liv!